A review by raluca_p
Jenny by Sigrid Undset

5.0

«Tror du den kilden, du snakker om — tror du den nogengang blir ren og klar igjen for en som vet, hun selv har grumset den op? Tror du, jeg har lettere for at resignere nu? — Jeg længtes efter det, som alle piker længtes efter. — Og jeg længes nu — efter det samme. Bare at jeg vet, nu har jeg en fortid bak mig som gjør, at jeg kan ikke ta mot den eneste lykke, jeg bryr mig om — for den skulde være frisk og sund og ren — og det er jeg ikke noget av nu mere —. Jeg skal bli ved at slæpe paa længsler, som jeg vet er umulige — mit liv skal det altsaa bety — det som jeg har oplevet disse sidste aarene —.»
«Jenny,» Gunnar reiste sig ogsaa. «Jeg sier allikevel, det kommer an paa dig selv — for det maa være slik. Om du vil, at disse minderne skal ødelægge dig. Eller om du vil ta dem som en lærepenge — saa grusomt haardt det høres —. At det maal, du hadde før dengang, mener jeg, var det rigtige — for dig.»
«Kan du da ikke skjønne, det er umulig, gut. Det er sunket ned i mig som en syre — det æter op det som var mit væsen engang — jeg føler selv, at jeg smuldrer op indvendig. — Aa. — Og jeg vil ikke, jeg vil ikke —. Og jeg faar lyst til — jeg vet ikke —. Faa alle tankerne til at holde op. Dø —. Eller leve — noget vanvittig, avskylig, — gaa tilbunds i en elendighet, som er endda dypere end denne —. La mig traakke ned i sølen saa grundig, at jeg vet, efter dette er slutten —. Eller —» hun talte lavt og vildt, som i kvalte skrik — «hive mig under et jernbanetog — vite i de sidste sekunder, at nu — nu straks — er hele min krop, nerver og hjerte og hjerne — altsammen — maset til en eneste skjælvende, blodig klump —.»