Scan barcode
A review by synnereads
I morgen var jeg alltid en løve by Arnhild Lauveng
emotional
hopeful
informative
inspiring
4.5
Denne boka ga meg innsikt i hvordan det kan være å leve som en alvorlig syk schizofreni-pasient, helt uten å sensasjonalisere lidelsen eller gjøre den bisarr. Schizofreni-symptomer kan virke uforståelige, men Lauveng viser oss at hallusinasjoner og vrangforestillinger kan være meningsbærende; de kan være kommunikasjon til omverdenen og de kan være mestringsstrategier for å takle en vanskelig hverdag (blant annet), på lik linje med symptomer som for eksempel selvskading eller spiseforstyrra atferd.
Lauveng opphever på elegant vis skillet mellom oss og dem: schizofreni-pasienter versus "de friske". Mennesker med en schizofreni-diagnose er som alle andre; de har de samme behovene for tilhørighet, trygghet, mening osv., men har en sykdom som kompliserer søkenen etter disse tingene.
Boka tar opp mange aspekter ved norsk psykiatri og psykologisk behandling, men jeg tenker at bokas kanskje viktigste budskap er at man faktisk kan bli helt frisk av schizofreni (dette gjelder 1/3) eller oppnå ganske god funksjon og livskvalitet til tross for noe symptomer (dette gjelder 1/3). Dette er noe mange dessverre ikke er klar over. Boka viser at både helsepersonell, pasienter og befolkningen generelt går rundt med forestillinger om at "en gang schizofren, alltid schizofren", selv om forskningen på området sier noe ganske annet. Burde ikke dette håpet om at man kan få det bedre og bli frisk i større grad formidles til schizofreni-pasienter?
Boka ble utgitt i 2005, så forhåpentligvis har folk fått mer kunnskap nå. Men jeg tror at mange fremdeles tror at schizofreni er en diagnose du må ha livet ut. Senest for noen uker siden hadde jeg en artikkel på pensum som handlet om hvor skjevt og feilaktig prognosene ved schizofreni blir fremstilt i 2023: For det forskningen faktisk sier er at du kan bli bedre og til og med frisk; det er masse håp!
Denne boka anbefales på det varmeste, spesielt hvis du er interessert i klinisk psykologi eller i hvordan norsk helsevesen fungerer.
Lauveng opphever på elegant vis skillet mellom oss og dem: schizofreni-pasienter versus "de friske". Mennesker med en schizofreni-diagnose er som alle andre; de har de samme behovene for tilhørighet, trygghet, mening osv., men har en sykdom som kompliserer søkenen etter disse tingene.
Boka tar opp mange aspekter ved norsk psykiatri og psykologisk behandling, men jeg tenker at bokas kanskje viktigste budskap er at man faktisk kan bli helt frisk av schizofreni (dette gjelder 1/3) eller oppnå ganske god funksjon og livskvalitet til tross for noe symptomer (dette gjelder 1/3). Dette er noe mange dessverre ikke er klar over. Boka viser at både helsepersonell, pasienter og befolkningen generelt går rundt med forestillinger om at "en gang schizofren, alltid schizofren", selv om forskningen på området sier noe ganske annet. Burde ikke dette håpet om at man kan få det bedre og bli frisk i større grad formidles til schizofreni-pasienter?
Boka ble utgitt i 2005, så forhåpentligvis har folk fått mer kunnskap nå. Men jeg tror at mange fremdeles tror at schizofreni er en diagnose du må ha livet ut. Senest for noen uker siden hadde jeg en artikkel på pensum som handlet om hvor skjevt og feilaktig prognosene ved schizofreni blir fremstilt i 2023: For det forskningen faktisk sier er at du kan bli bedre og til og med frisk; det er masse håp!
Denne boka anbefales på det varmeste, spesielt hvis du er interessert i klinisk psykologi eller i hvordan norsk helsevesen fungerer.