A review by dagdraumar
Pan, by Sverre Lyngstad, Knut Hamsun
5.0
Pan er og forblir min favorittbok av Hamsun. Det er nesten 10 år siden jeg leste den sist, da likte jeg den godt, og etter å ha lest den igjen i år, er konklusjonen akkurat det samme. Nå har jeg riktig nok bare lest 2,5 bok av Hamsun, så sammenligningsgrunnlaget er kanskje ikke det største. Men sammenlignet med Sult og Markens grøde (som jeg bare klarte å lese halve av en gang på videregående), er Pan en bok det er litt mer liv i, på et vis. Den flyter noe lettere enn Sult, selv om jeg liker den også, og det jeg har lest av Markens grøde har ingen sjans. Nobelpris eller ei.
Løytnant Glahn, altså. En merkelig semi-eremitt som ikke helt forstår seg på menneskene rundt han. Forståelig nok. Det er en merkelig gjeng, med Edvarda i spissen som vingler mellom elskverdig og hatefull. Ikke rart man blir usikker og ikke ønsker videre kontakt med noen. Glahn er en litt fanden-i-voldsk mann som har noen impulshandlinger man kan le høyt av. Handlinger som selvfølgelig ikke passer så godt inn i datidens samfunn. Enkelte hendelser ville kanskje ikke passet seg så godt idag heller, for såvidt.
Løytnant Glahn, altså. En merkelig semi-eremitt som ikke helt forstår seg på menneskene rundt han. Forståelig nok. Det er en merkelig gjeng, med Edvarda i spissen som vingler mellom elskverdig og hatefull. Ikke rart man blir usikker og ikke ønsker videre kontakt med noen. Glahn er en litt fanden-i-voldsk mann som har noen impulshandlinger man kan le høyt av. Handlinger som selvfølgelig ikke passer så godt inn i datidens samfunn. Enkelte hendelser ville kanskje ikke passet seg så godt idag heller, for såvidt.