Scan barcode
A review by robin_f
Fru Inés by Amalie Skram
2.0
Ein klassikar? Ikke veldig.
Fru Inés er en sånn bok som så ettertrykkelig ble skrevet av en dame på den tiden fanfiction ikke var etablert, men det var fortsatt jenter som ville skrive sine overdramatiserte, romantiske og tragiske dagdrømmer ned på papiret likevel. Kanskje hadde jeg følt annerledes om jeg visste mer om Skram, men det eneste andre jeg har lest av henne var Karens Jul, som er en rørende og virkelighetsskarp novelle. Fru Inés, derimot, er en Romeo og Julie-type tragedie mellom Hunky MacSwede og Lady Inés of MILF-ville - og jeg ble utrolig skuffet. Portretteringen av kjærlighet er så urelaistisk, så brå og samtidig så utrolig uforanderlig, det blir for dumt. Det later til at Skram har som intensjon at Inés skal være en sterk og egen kvinne, men dessverre virker hun bare hysterisk mesteparten av tiden, på grensen til bipolar og ellers ekstremt selvsentrert. Dette kunne selvfølgelig vært et utrolig interessant utgangspunkt, men det virker som om det er helt ubevisst fra Skrams side.
Tappert prøver hun å hale seg inn igjen fra den superromantiske fortellingen med en tragisk slutt som virker nesten som om hun bare gikk lei av fortellingen sin. Uoriginalt og nesten uprofesjonelt kaster hun sine karakterer når hun er ferdig. Etter Arthurs død snakker Inés om at hun er så uendelig ulykkelig, men hun er fortsatt like todimensjonal som hun alltid har vært.
Jeg sitter ikke igjen med så mye annet enn irritasjon etter å ha lest ferdig. Kanskje er det fordi jeg ikke har lest boka godt nok, eller at jeg er for ung eller "moderne". Kanskje er det rett og slett en dårlig bok.
Men én ting skal den ha, Fru Inés, og det er deilige og fargerike stedsskildringer. Jeg lengter etter å ikke bare dra til Istanbul, men dra dit da det enda var Konstantinopel, gå i de små bakgatene, handle i de tyrkiske butikkene og drikke kaffe og røyke sigaretter på caféene.
Hadde det ikke vært for det, hadde jeg gitt hele boka stryk.
Fru Inés er en sånn bok som så ettertrykkelig ble skrevet av en dame på den tiden fanfiction ikke var etablert, men det var fortsatt jenter som ville skrive sine overdramatiserte, romantiske og tragiske dagdrømmer ned på papiret likevel. Kanskje hadde jeg følt annerledes om jeg visste mer om Skram, men det eneste andre jeg har lest av henne var Karens Jul, som er en rørende og virkelighetsskarp novelle. Fru Inés, derimot, er en Romeo og Julie-type tragedie mellom Hunky MacSwede og Lady Inés of MILF-ville - og jeg ble utrolig skuffet. Portretteringen av kjærlighet er så urelaistisk, så brå og samtidig så utrolig uforanderlig, det blir for dumt. Det later til at Skram har som intensjon at Inés skal være en sterk og egen kvinne, men dessverre virker hun bare hysterisk mesteparten av tiden, på grensen til bipolar og ellers ekstremt selvsentrert. Dette kunne selvfølgelig vært et utrolig interessant utgangspunkt, men det virker som om det er helt ubevisst fra Skrams side.
Tappert prøver hun å hale seg inn igjen fra den superromantiske fortellingen med en tragisk slutt som virker nesten som om hun bare gikk lei av fortellingen sin. Uoriginalt og nesten uprofesjonelt kaster hun sine karakterer når hun er ferdig. Etter Arthurs død snakker Inés om at hun er så uendelig ulykkelig, men hun er fortsatt like todimensjonal som hun alltid har vært.
Jeg sitter ikke igjen med så mye annet enn irritasjon etter å ha lest ferdig. Kanskje er det fordi jeg ikke har lest boka godt nok, eller at jeg er for ung eller "moderne". Kanskje er det rett og slett en dårlig bok.
Men én ting skal den ha, Fru Inés, og det er deilige og fargerike stedsskildringer. Jeg lengter etter å ikke bare dra til Istanbul, men dra dit da det enda var Konstantinopel, gå i de små bakgatene, handle i de tyrkiske butikkene og drikke kaffe og røyke sigaretter på caféene.
Hadde det ikke vært for det, hadde jeg gitt hele boka stryk.