A review by ovidusnaso
Mona Lisa Overdrive by William Gibson
3.0
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ga boka fem stjerner da jeg la den til her, men hvis jeg husker riktig leste jeg den for cirka seks år siden, og la den til to år etter dét igjen, så sånn blir det vel.
"Neuromancer" har én synspunktkarakter. Han er ganske ukul, men siden alle han møter er mye kulere tenker du ikke så mye på det. Plottet er nogenlunde lineært men får jobben gjort. "Count Zero" har tre ganske tamme synspunktkarakterer, masse kule sidekarakterer, og tre historier som på mystisk vis henger sammen. Jeg forsto egentlig bare halvparten av historien uansett. I "Mona Lisa Overdrive" er det hele fire synspunktkarakterer med hver sin historie, men det gjøres mye mindre med dem enn i "Count Zero".
En av synspunktkarakterene har ikke engang noe med historien å gjøre, og er der bare for å vise fram en annen karakter. Jeg likte kapitlene hennes, men hun har ikke noe med hovedhistorien å gjøre. Hun er iallefall halvveis proaktiv når hun har muligheten, men bortsett fra i ett tilfelle gjør hun ikke noe uten at en eller annen har bedt henne gjøre det. Hun er til tider naiv (hun skjønner ikke at faren hennes er Japans største yakuza-sjef), men samtidig er det andre ting hun skjønner ganske intuitivt. Det er tydelig at Gibson sliter med å skrive veldig unge karakterer, men sånt skjer vel når man nærmer seg 40.
Den andre karakteren har et Veldig Trist Liv (tm), men er likevel veldig naiv. Hun er en veldig passiv karakter, og Gibson utnytter ikke det som gjør henne annerledes på noen meningsfull måte. Hun er rusavhengig, men det er også halvparten av karakterene i Sprawl-trilogien. Hun ble oppdratt hos en gammel mann som avla opp ferskvannskreps, men så ble hun kjøpt opp (?) av en hallik da hun var 13-15. Enten det eller så ble hun bare med ham fordi hun følte for det. Hvis hun hadde et så vanskelig liv i slummen gir det ikke mening at hun er så naiv, selv om hun bare er 16. Det fortelles også at hun ikke kan lese, men bortsett fra at hun ber to personer fortelle henne hva det står på en lastebil gjør ikke Gibson noe med det. Så vidt jeg husker må man kunne lese, også i Gibson-land. Dette kunne blitt brukt til å gjøre karakteren hennes mer komplett, men i stedet er det mindre viktig enn fargen på neglelakken til Sally, som dukker opp litt uti boka.
Den tredje karakteren var med i forrige bok, men der gjør hun faktisk mer enn i denne. Det viser seg at hele plottet egentlig handler om henne, men siden hun ikke har noe forhold til antagonisten måtte jeg faktisk slå opp på nett for å finne ut hvorfor. Hun er heldigvis bare omgitt av én interessant karakter og mange kjedelige, men da det viste seg at de kjedelige karakterene var involvert var jeg litt usikker på om de hadde andre motiv enn grådighet. Det at hun er så kjedelig i denne boka er ganske uforståelig når det som gjør henne spesiell er at hun kan gå på nett rett fra hjernen sin og samtidig kommunisere med voodoo-spøkelsesguder i cyberspace.
Den fjerde og siste synspunktkarakteren er faktisk ganske interessant, og den typen tafatt undertrykt taper som Gibson er så god til å lage. I motsetning til Johnny Mnemonic eller Case er han faktisk praktisk anlagt, og hjelper faktisk til ved å lage noe nyttig, i motsetning til de ovennevnte, som bare er viktige fordi de er protagonistene. Han bor i en nedlagt fabrikk i New Jersey-ørkenen sammen med to skrullinger, og dett er dett. Han tar ikke initiativ før de siste ~30 sidene i boka, og likevel har han en veldig unødvendig erotisk ladd scene med den eneste kvinnelige karakteren i mils omkrets.
Jeg har slått opp plottet til boka her sikkert fire ganger i dag, og jeg leste den ferdig for to timer siden. Antagonisten dukker først opp veldig nærme slutten, og siden hun bare har noe å gjøre med én av de tre karakterene hun er sint på føles det ikke som om historien faktisk henger på greip. Og det gjør den knapt før side ~200, når Gibson sukker og begynner å nøste sammen trådene. Det er ikke en dårlig bok, og den er brukbart skrevet, men jeg skulle ønske at karakterene var litt mer aktive, særlig siden tre av de fire synspunktkarakterene er kvinner. Gibson blir bedre på å skrive kvinner i de neste to trilogiene sine (så vidt jeg husker; har ikke lest dem på fem-seks år), men på åttitallet var han ganske dårlig.
Heldigvis dukker ***** og **** opp igjen. Det var ganske stilig.
"Neuromancer" har én synspunktkarakter. Han er ganske ukul, men siden alle han møter er mye kulere tenker du ikke så mye på det. Plottet er nogenlunde lineært men får jobben gjort. "Count Zero" har tre ganske tamme synspunktkarakterer, masse kule sidekarakterer, og tre historier som på mystisk vis henger sammen. Jeg forsto egentlig bare halvparten av historien uansett. I "Mona Lisa Overdrive" er det hele fire synspunktkarakterer med hver sin historie, men det gjøres mye mindre med dem enn i "Count Zero".
En av synspunktkarakterene har ikke engang noe med historien å gjøre, og er der bare for å vise fram en annen karakter. Jeg likte kapitlene hennes, men hun har ikke noe med hovedhistorien å gjøre. Hun er iallefall halvveis proaktiv når hun har muligheten, men bortsett fra i ett tilfelle gjør hun ikke noe uten at en eller annen har bedt henne gjøre det. Hun er til tider naiv (hun skjønner ikke at faren hennes er Japans største yakuza-sjef), men samtidig er det andre ting hun skjønner ganske intuitivt. Det er tydelig at Gibson sliter med å skrive veldig unge karakterer, men sånt skjer vel når man nærmer seg 40.
Den andre karakteren har et Veldig Trist Liv (tm), men er likevel veldig naiv. Hun er en veldig passiv karakter, og Gibson utnytter ikke det som gjør henne annerledes på noen meningsfull måte. Hun er rusavhengig, men det er også halvparten av karakterene i Sprawl-trilogien. Hun ble oppdratt hos en gammel mann som avla opp ferskvannskreps, men så ble hun kjøpt opp (?) av en hallik da hun var 13-15. Enten det eller så ble hun bare med ham fordi hun følte for det. Hvis hun hadde et så vanskelig liv i slummen gir det ikke mening at hun er så naiv, selv om hun bare er 16. Det fortelles også at hun ikke kan lese, men bortsett fra at hun ber to personer fortelle henne hva det står på en lastebil gjør ikke Gibson noe med det. Så vidt jeg husker må man kunne lese, også i Gibson-land. Dette kunne blitt brukt til å gjøre karakteren hennes mer komplett, men i stedet er det mindre viktig enn fargen på neglelakken til Sally, som dukker opp litt uti boka.
Den tredje karakteren var med i forrige bok, men der gjør hun faktisk mer enn i denne. Det viser seg at hele plottet egentlig handler om henne, men siden hun ikke har noe forhold til antagonisten måtte jeg faktisk slå opp på nett for å finne ut hvorfor. Hun er heldigvis bare omgitt av én interessant karakter og mange kjedelige, men da det viste seg at de kjedelige karakterene var involvert var jeg litt usikker på om de hadde andre motiv enn grådighet. Det at hun er så kjedelig i denne boka er ganske uforståelig når det som gjør henne spesiell er at hun kan gå på nett rett fra hjernen sin og samtidig kommunisere med voodoo-spøkelsesguder i cyberspace.
Den fjerde og siste synspunktkarakteren er faktisk ganske interessant, og den typen tafatt undertrykt taper som Gibson er så god til å lage. I motsetning til Johnny Mnemonic eller Case er han faktisk praktisk anlagt, og hjelper faktisk til ved å lage noe nyttig, i motsetning til de ovennevnte, som bare er viktige fordi de er protagonistene. Han bor i en nedlagt fabrikk i New Jersey-ørkenen sammen med to skrullinger, og dett er dett. Han tar ikke initiativ før de siste ~30 sidene i boka, og likevel har han en veldig unødvendig erotisk ladd scene med den eneste kvinnelige karakteren i mils omkrets.
Jeg har slått opp plottet til boka her sikkert fire ganger i dag, og jeg leste den ferdig for to timer siden. Antagonisten dukker først opp veldig nærme slutten, og siden hun bare har noe å gjøre med én av de tre karakterene hun er sint på føles det ikke som om historien faktisk henger på greip. Og det gjør den knapt før side ~200, når Gibson sukker og begynner å nøste sammen trådene. Det er ikke en dårlig bok, og den er brukbart skrevet, men jeg skulle ønske at karakterene var litt mer aktive, særlig siden tre av de fire synspunktkarakterene er kvinner. Gibson blir bedre på å skrive kvinner i de neste to trilogiene sine (så vidt jeg husker; har ikke lest dem på fem-seks år), men på åttitallet var han ganske dårlig.
Heldigvis dukker ***** og **** opp igjen. Det var ganske stilig.