dai_shan's review against another edition
adventurous
challenging
dark
medium-paced
- Plot- or character-driven? A mix
- Strong character development? It's complicated
- Loveable characters? Yes
- Diverse cast of characters? Yes
- Flaws of characters a main focus? Yes
4.0
ovidusnaso's review against another edition
3.0
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ga boka fem stjerner da jeg la den til her, men hvis jeg husker riktig leste jeg den for cirka seks år siden, og la den til to år etter dét igjen, så sånn blir det vel.
"Neuromancer" har én synspunktkarakter. Han er ganske ukul, men siden alle han møter er mye kulere tenker du ikke så mye på det. Plottet er nogenlunde lineært men får jobben gjort. "Count Zero" har tre ganske tamme synspunktkarakterer, masse kule sidekarakterer, og tre historier som på mystisk vis henger sammen. Jeg forsto egentlig bare halvparten av historien uansett. I "Mona Lisa Overdrive" er det hele fire synspunktkarakterer med hver sin historie, men det gjøres mye mindre med dem enn i "Count Zero".
En av synspunktkarakterene har ikke engang noe med historien å gjøre, og er der bare for å vise fram en annen karakter. Jeg likte kapitlene hennes, men hun har ikke noe med hovedhistorien å gjøre. Hun er iallefall halvveis proaktiv når hun har muligheten, men bortsett fra i ett tilfelle gjør hun ikke noe uten at en eller annen har bedt henne gjøre det. Hun er til tider naiv (hun skjønner ikke at faren hennes er Japans største yakuza-sjef), men samtidig er det andre ting hun skjønner ganske intuitivt. Det er tydelig at Gibson sliter med å skrive veldig unge karakterer, men sånt skjer vel når man nærmer seg 40.
Den andre karakteren har et Veldig Trist Liv (tm), men er likevel veldig naiv. Hun er en veldig passiv karakter, og Gibson utnytter ikke det som gjør henne annerledes på noen meningsfull måte. Hun er rusavhengig, men det er også halvparten av karakterene i Sprawl-trilogien. Hun ble oppdratt hos en gammel mann som avla opp ferskvannskreps, men så ble hun kjøpt opp (?) av en hallik da hun var 13-15. Enten det eller så ble hun bare med ham fordi hun følte for det. Hvis hun hadde et så vanskelig liv i slummen gir det ikke mening at hun er så naiv, selv om hun bare er 16. Det fortelles også at hun ikke kan lese, men bortsett fra at hun ber to personer fortelle henne hva det står på en lastebil gjør ikke Gibson noe med det. Så vidt jeg husker må man kunne lese, også i Gibson-land. Dette kunne blitt brukt til å gjøre karakteren hennes mer komplett, men i stedet er det mindre viktig enn fargen på neglelakken til Sally, som dukker opp litt uti boka.
Den tredje karakteren var med i forrige bok, men der gjør hun faktisk mer enn i denne. Det viser seg at hele plottet egentlig handler om henne, men siden hun ikke har noe forhold til antagonisten måtte jeg faktisk slå opp på nett for å finne ut hvorfor. Hun er heldigvis bare omgitt av én interessant karakter og mange kjedelige, men da det viste seg at de kjedelige karakterene var involvert var jeg litt usikker på om de hadde andre motiv enn grådighet. Det at hun er så kjedelig i denne boka er ganske uforståelig når det som gjør henne spesiell er at hun kan gå på nett rett fra hjernen sin og samtidig kommunisere med voodoo-spøkelsesguder i cyberspace.
Den fjerde og siste synspunktkarakteren er faktisk ganske interessant, og den typen tafatt undertrykt taper som Gibson er så god til å lage. I motsetning til Johnny Mnemonic eller Case er han faktisk praktisk anlagt, og hjelper faktisk til ved å lage noe nyttig, i motsetning til de ovennevnte, som bare er viktige fordi de er protagonistene. Han bor i en nedlagt fabrikk i New Jersey-ørkenen sammen med to skrullinger, og dett er dett. Han tar ikke initiativ før de siste ~30 sidene i boka, og likevel har han en veldig unødvendig erotisk ladd scene med den eneste kvinnelige karakteren i mils omkrets.
Jeg har slått opp plottet til boka her sikkert fire ganger i dag, og jeg leste den ferdig for to timer siden. Antagonisten dukker først opp veldig nærme slutten, og siden hun bare har noe å gjøre med én av de tre karakterene hun er sint på føles det ikke som om historien faktisk henger på greip. Og det gjør den knapt før side ~200, når Gibson sukker og begynner å nøste sammen trådene. Det er ikke en dårlig bok, og den er brukbart skrevet, men jeg skulle ønske at karakterene var litt mer aktive, særlig siden tre av de fire synspunktkarakterene er kvinner. Gibson blir bedre på å skrive kvinner i de neste to trilogiene sine (så vidt jeg husker; har ikke lest dem på fem-seks år), men på åttitallet var han ganske dårlig.
Heldigvis dukker ***** og **** opp igjen. Det var ganske stilig.
"Neuromancer" har én synspunktkarakter. Han er ganske ukul, men siden alle han møter er mye kulere tenker du ikke så mye på det. Plottet er nogenlunde lineært men får jobben gjort. "Count Zero" har tre ganske tamme synspunktkarakterer, masse kule sidekarakterer, og tre historier som på mystisk vis henger sammen. Jeg forsto egentlig bare halvparten av historien uansett. I "Mona Lisa Overdrive" er det hele fire synspunktkarakterer med hver sin historie, men det gjøres mye mindre med dem enn i "Count Zero".
En av synspunktkarakterene har ikke engang noe med historien å gjøre, og er der bare for å vise fram en annen karakter. Jeg likte kapitlene hennes, men hun har ikke noe med hovedhistorien å gjøre. Hun er iallefall halvveis proaktiv når hun har muligheten, men bortsett fra i ett tilfelle gjør hun ikke noe uten at en eller annen har bedt henne gjøre det. Hun er til tider naiv (hun skjønner ikke at faren hennes er Japans største yakuza-sjef), men samtidig er det andre ting hun skjønner ganske intuitivt. Det er tydelig at Gibson sliter med å skrive veldig unge karakterer, men sånt skjer vel når man nærmer seg 40.
Den andre karakteren har et Veldig Trist Liv (tm), men er likevel veldig naiv. Hun er en veldig passiv karakter, og Gibson utnytter ikke det som gjør henne annerledes på noen meningsfull måte. Hun er rusavhengig, men det er også halvparten av karakterene i Sprawl-trilogien. Hun ble oppdratt hos en gammel mann som avla opp ferskvannskreps, men så ble hun kjøpt opp (?) av en hallik da hun var 13-15. Enten det eller så ble hun bare med ham fordi hun følte for det. Hvis hun hadde et så vanskelig liv i slummen gir det ikke mening at hun er så naiv, selv om hun bare er 16. Det fortelles også at hun ikke kan lese, men bortsett fra at hun ber to personer fortelle henne hva det står på en lastebil gjør ikke Gibson noe med det. Så vidt jeg husker må man kunne lese, også i Gibson-land. Dette kunne blitt brukt til å gjøre karakteren hennes mer komplett, men i stedet er det mindre viktig enn fargen på neglelakken til Sally, som dukker opp litt uti boka.
Den tredje karakteren var med i forrige bok, men der gjør hun faktisk mer enn i denne. Det viser seg at hele plottet egentlig handler om henne, men siden hun ikke har noe forhold til antagonisten måtte jeg faktisk slå opp på nett for å finne ut hvorfor. Hun er heldigvis bare omgitt av én interessant karakter og mange kjedelige, men da det viste seg at de kjedelige karakterene var involvert var jeg litt usikker på om de hadde andre motiv enn grådighet. Det at hun er så kjedelig i denne boka er ganske uforståelig når det som gjør henne spesiell er at hun kan gå på nett rett fra hjernen sin og samtidig kommunisere med voodoo-spøkelsesguder i cyberspace.
Den fjerde og siste synspunktkarakteren er faktisk ganske interessant, og den typen tafatt undertrykt taper som Gibson er så god til å lage. I motsetning til Johnny Mnemonic eller Case er han faktisk praktisk anlagt, og hjelper faktisk til ved å lage noe nyttig, i motsetning til de ovennevnte, som bare er viktige fordi de er protagonistene. Han bor i en nedlagt fabrikk i New Jersey-ørkenen sammen med to skrullinger, og dett er dett. Han tar ikke initiativ før de siste ~30 sidene i boka, og likevel har han en veldig unødvendig erotisk ladd scene med den eneste kvinnelige karakteren i mils omkrets.
Jeg har slått opp plottet til boka her sikkert fire ganger i dag, og jeg leste den ferdig for to timer siden. Antagonisten dukker først opp veldig nærme slutten, og siden hun bare har noe å gjøre med én av de tre karakterene hun er sint på føles det ikke som om historien faktisk henger på greip. Og det gjør den knapt før side ~200, når Gibson sukker og begynner å nøste sammen trådene. Det er ikke en dårlig bok, og den er brukbart skrevet, men jeg skulle ønske at karakterene var litt mer aktive, særlig siden tre av de fire synspunktkarakterene er kvinner. Gibson blir bedre på å skrive kvinner i de neste to trilogiene sine (så vidt jeg husker; har ikke lest dem på fem-seks år), men på åttitallet var han ganske dårlig.
Heldigvis dukker ***** og **** opp igjen. Det var ganske stilig.
jbragg6625's review against another edition
adventurous
dark
tense
fast-paced
- Plot- or character-driven? Plot
- Strong character development? N/A
- Loveable characters? Yes
- Diverse cast of characters? Yes
- Flaws of characters a main focus? N/A
3.75
peachy_'s review against another edition
adventurous
challenging
dark
tense
fast-paced
- Plot- or character-driven? Plot
- Strong character development? No
- Loveable characters? It's complicated
- Diverse cast of characters? Yes
- Flaws of characters a main focus? No
4.25
dzengota's review against another edition
2.0
Ultimately what has kept the Sprawl series (especially the last two books) from becoming good is that it is allergic to its own momentum. Having three consistent POVs, super short chapters and religiously cycling through the characters means that right when something interesting is happening with one character, you leave them. This leads to annoying moments early on of using the first few pages of each chapter to just remember what was going on.
This wouldn't be as detrimental if all of the POVs were equally interesting, but they aren't. The titular Mona Lisa's plotline is by far the most interesting, actually delving into an interesting concept that elevates the cyberpunk genre to its place as speculative fiction, instead of just pulp sci fi. Slick Henry's POV at the Factory isn't fascinating but it is well written. Until the end of the book, it comes across more as a mood piece then aggressively narrative. Kumiko's POV, however, is terrible. In practical terms, she is the audience's window into the higher level espionage of the Corporations. But in fictional terms, it means that you have a character who is totally life-less and who is almost never in any real intrigue or danger herself.
This wouldn't be as detrimental if all of the POVs were equally interesting, but they aren't. The titular Mona Lisa's plotline is by far the most interesting, actually delving into an interesting concept that elevates the cyberpunk genre to its place as speculative fiction, instead of just pulp sci fi. Slick Henry's POV at the Factory isn't fascinating but it is well written. Until the end of the book, it comes across more as a mood piece then aggressively narrative. Kumiko's POV, however, is terrible. In practical terms, she is the audience's window into the higher level espionage of the Corporations. But in fictional terms, it means that you have a character who is totally life-less and who is almost never in any real intrigue or danger herself.
swizzlevixen's review against another edition
adventurous
mysterious
tense
fast-paced
- Plot- or character-driven? A mix
- Strong character development? No
- Loveable characters? Yes
- Diverse cast of characters? Yes
3.0
Meandered a little more than I expected, and the ending was a bit exciting and a lot of “huh”
ingalls1969's review against another edition
3.0
Liked it, didn’t love it. Gibson’s “Neuromancer” has been on my to-read list for years, mainly because I’ve heard so many good things about it. My sci-fi tastes tend to veer more towards the “classic” authors, like Asimov and Bradbury. This is not deliberate – I just haven’t made a concerted effort to dive into the works of contemporary sci-fi/fantasy authors, with one exception: Joe Haldeman (I loved “Camouflage” and thought “The Accidental Time Machine” was pretty good).
I skipped “Neuromancer” in favor of “Mona Lisa Overdrive” mainly because I heard that MLO is a bit more accessible, and perhaps an easier gateway to Gibson’s work. I like the fact that there were separate threads to the story, and the futuristic landscape is vividly described (Gibson’s a terrific writer). But the story kind of left me cold, and I found no real compelling characters, nobody I felt close to. I feel that a re-read somewhere in the future would be ideal for this book. It’s a good book, but it didn’t really grab me the way I wanted it to.
I skipped “Neuromancer” in favor of “Mona Lisa Overdrive” mainly because I heard that MLO is a bit more accessible, and perhaps an easier gateway to Gibson’s work. I like the fact that there were separate threads to the story, and the futuristic landscape is vividly described (Gibson’s a terrific writer). But the story kind of left me cold, and I found no real compelling characters, nobody I felt close to. I feel that a re-read somewhere in the future would be ideal for this book. It’s a good book, but it didn’t really grab me the way I wanted it to.
brettmurray's review against another edition
3.0
As much as this was still a cinematic page turner like the others in the series, it falls a little flat in uniting the concurrent plotlines and engaging characters. I liked it, a lot, but it's definitely the weakest of the trilogy.
mollyharris's review against another edition
adventurous
mysterious
medium-paced
- Plot- or character-driven? Plot
- Strong character development? No
- Loveable characters? No
- Diverse cast of characters? No
- Flaws of characters a main focus? It's complicated
4.25
thomcat's review against another edition
4.0
Somewhat better than the second book, takes the standalone elements of the previous two books and combines them. Originally read in the 80s, I didn't recall these books set so far apart in time. Part heist, part thriller - good characters, great ending!
This series defined cyberpunk, and while that concept was mostly a dream while the author pecked out the first novel on a manual typewriter, it was much closer to reality in 1988. The same year this novel came out, an adventure video game was released based on the first book.
I recommend the series, even to friends who really disliked the first book. The second and third books are much more accessible (and more fun). The big picture behind them (hinted at in book two, revealed here) take the series from gritty cyberpunk to actual science fiction. Looking forward to re-reading more William Gibson this year.
This series defined cyberpunk, and while that concept was mostly a dream while the author pecked out the first novel on a manual typewriter, it was much closer to reality in 1988. The same year this novel came out, an adventure video game was released based on the first book.
I recommend the series, even to friends who really disliked the first book. The second and third books are much more accessible (and more fun). The big picture behind them (hinted at in book two, revealed here) take the series from gritty cyberpunk to actual science fiction. Looking forward to re-reading more William Gibson this year.