Reviews

Serotonina by Michel Houellebecq

andrewfinkel1's review against another edition

Go to review page

4.0

Some incredible passages in this, as good as anything he has written before, but the overwhelming horniness of the first half will turn some people off. However, I think the overplayed sexual themes are a conscious effort by the author to demonstrate the effect that ntidepressants has on the human psyche.

leda's review against another edition

Go to review page

dark sad medium-paced
  • Plot- or character-driven? Character
  • Strong character development? Yes
  • Loveable characters? It's complicated
  • Diverse cast of characters? No
  • Flaws of characters a main focus? Yes

4.25

rafamar's review against another edition

Go to review page

4.0

"Deus me deu uma natureza simples, a meu ver infinitamente simples, foi o mundo ao redor que ficou mais complexo; de repente me deparei com um estado de complexidade excessiva do mundo e, simplesmente, não era mais capaz de assumir essa complexidade em que estava imerso, e então meu comportamento, que não pretendo justificar, foi ficando cada vez mais incompreensível, chocante e errático."

jay__book's review against another edition

Go to review page

dark reflective sad slow-paced

3.5

hannahcer's review against another edition

Go to review page

2.0

"[…] Man hatte ständig die Wahl zwischen ihren drei Löchern, wie viele Frauen können das von sich sagen? Und wie soll man sie zugleich überhaupt als Frauen betrachten, jene Frauen, die das nicht von sich sagen können?"

Houellebecq ist auf eine Art sexistisch, auf die es wirklich viele Männer sind, ich denke wenn man sich mit einem Querschnitt aller Männer zwischen 40 und 60 Jahren unterhalten würde, würden ähnliche Thesen wie die oben zitierte relativ häufig vertreten werden. Der Unterschied ist, das Houellebecq, dieser senile Rentner, seine Meinungen verschriftlicht und so nicht nur mit seinen Freunden und Bekannten, sondern mit der ganzen Welt teilt (Leider).
Er ist nicht nur sexistisch sondern natürlich auch rassistisch (vor allem gegenüber jungen Asiatinnen) und vor allem an homosexuellen Männern scheint er einen Narren gefressen zu haben.
All diese erbrochenen Gedanken dienen natürlich der Provokation und Houellebecq ist es durchaus gelungen mich zu provozieren, während des Lesens habe ich mich oft über den unfassbaren Quatsch geärgert, den er hier zu Papier gebracht hat.

Das Buch handelt von Florent-Claude, der seinen Namen "zu weiblich" und "zu schwul findet und alles in allem ein großer Versager ist. In seinem Beruf konnte er nie das erreichen, was er sich erhofft hat und auch in der Liebe hat er versagt (die einzige Frau die er je liebte, hat er mit einer anderen betrogen). Wenn man die schier endlosen Schichten der Provokationen ausblendet, handelt dieses Buch also von einem Versager-Mann der 335 Seiten lang versagt.
Der Plot des Buches ist an sich eher dünn, wenn man die Hass-Tiraden auf alles und jeden und die seltsamen, wirklich schwer erträglichen "philosophischen Ergüsse" einmal ausklammert, bleibt nicht viel übrig. Houellebecq liebt es, unnötig detaillierte Beschreibungen und Rechtfertigungen für die Wohn- und Aufenthaltsorte seiner Charaktere niederzuschreiben, die mir persönlich weder etwas bringen, noch aus ästhetischen Gründen gefallen. Außerdem, scheint dem Autoren irgendwann mal jemand gesagt zu haben, dass man besonders schlau wirkt wenn man sehr viele Anmerkungen und Gedanken in Klammern schreibt (tut man nicht).

Wenn mir nicht vor Faszination darüber, wie viel Müll ein Mann von sich geben kann der Mund offen stehen geblieben ist, habe ich mich ehrlich gesagt eher gelangweilt. Persönlich gefällt mir der Schreibstil von Houellebecq nicht besonders gut und ich werde wohl darauf verzichten ein weiteres seiner "Werke" zu lesen.
Falls mich die Lust packt, die schlimmst-möglichen Takes zu jedem Thema, gemischt mit langweiligen autobiographischen Anekdoten zu hören werde ich mich einfach mit einem beliebigen alten Mann in der Straßenbahn unterhalten – das läuft ungefähr aufs selbe hinaus.

PS: Ja blabla das ist eine Gesellschaftskritik und mega schlau und krass aber ich finde die Kritik in Anbetracht des restlichen Buches nicht ansprechend und tiefgreifend genug um das Lesen dzu rechtfertigen, ich bin mir sicher da haben andere besseres geleistet und waren dabei geringere Arschlöcher.

laviskrg's review against another edition

Go to review page

5.0

Well, this was different. Serotonin is the first book I have read by Michel Houellebecq, who is a true master of the contemporary. It was a cynical, critical and intensely sad analysis of life, depression, regret and, weirdly, economy and agriculture. It all made sense even though at times it was frustrating to read such a raw and honest degradation of a man. It is not an enjoyable book, but it is a greatly written, intellectual piece of work. The first but not the last from this author for me.

nidiamacedo's review against another edition

Go to review page

3.0

2.5 ⭐

Ainda não sei bem o que li. Estou a arredondar para 3 estrelas puramente pela escrita, que gostei bastante. Mas algumas passagens deste livro são profundamente misóginas e isso chocou-me mais do que todos os livros de terror e horror que já li. Então, não consegui pôr isso de lado e talvez me pareça que a linha que separa o autor do narrador seja muito ténue.

Adicionalmente, estava com expetativas elevadas para este livro pelo título e pela temática que aparentava seguir. Senti-me um pouco defraudada. Contudo, talvez eu não tenha a capacidade intelectual para apreciar Houellebecq, o que não convém porque tenho o Aniquilação, um calhamaço com mais de 600 páginas, aqui para ler.

aelumen's review against another edition

Go to review page

dark reflective medium-paced
  • Plot- or character-driven? Character
  • Strong character development? No
  • Loveable characters? No
  • Diverse cast of characters? No
  • Flaws of characters a main focus? Yes

4.0

ichirofakename's review against another edition

Go to review page

3.0

Disappointing, in that it is totally lacking his trademark breathtaking otherness of setting. Also nothing happens forever. But then in the last quarter it picks up quite a bit, as the narrator succumbs to and analyzes his own depression, and gets morbidly philosophical. And, at least, he still relishes saying the unsayable. Probably for fans only.

kimmeham's review against another edition

Go to review page

4.0

«Serotonin» er en dyster, men også ganske morsom roman om den 46 år gamle agronomen Florent-Claude Labrouste, som hater alt og alle som forlater sin mye yngre japanske trofésamboer ved starten av fortellingen. Han hater til og med navnet sitt, fordi det er så feminimt.

Jada, dette er tidvis en dødelig dose med «toxic masculinity», men det var jeg forsåvidt forberedt på da jeg begynte å lese Houellebecq. Dette er tross alt en fyr som har gjort misogyni og anti-islamsk tankegods til sitt levebrød. Når det er sagt, er «Serotonin» rett og slett en veldig underholdende roman. Det er vanskelig å ha så veldig mye medfølelse med hovedpersonen, men mot slutten pipler det faktisk fram en viss medynk når det virkelig ser mørkest ut.

Florent-Claude har brent det som kan brennes av broer, og dette har bidratt til at han har blitt deprimert. Derfor er han avhengig av medikamenter som justerer opp serotonin-nivåene i kroppen, noe som kommer med uheldige bivirkninger – deriblant nedsatt sexlyst. På den annen side tar melankolien vår venn, og han drømmer seg tilbake til forholdene han hadde før broene ble satt i lys lue og han var noenlunde i vater rent mentalt.

«Serotonin» har både noe Erlend Loe-sk og Murakami-sk over seg, noe som neppe overrasker noen at går rett hjem hos meg. Houellebecq klarer også å fange en tidsånd med anti-globalistiske strømninger som i romanen manifesterer seg i et voldsomt bondeopprør.